Hvordan ødelegge kjærlighet med darwinisme
Oversatt herfra.

Da Darwin foreslo et nytt syn på biologi basert på tilfeldigheter, devaluerte han alt, inkludert våre mest dyrebare menneskelige verdier. En av dem er kjærlighet - ikke bare seksuell tiltrekning eller individenes tendens til å danne grupper, men ekte, mental, inderlig kjærlighet, den slags kjærlighet som får noen til å dø for andre. For å unngå å høres ut som tåper, bruker evolusjonister ordet altruisme, fordi artikler om 'kjærlighetsutvikling' sannsynligvis ikke ville gå bra. Når de snakker om 'evolusjon av altruisme', kan lesere som trenger en ordbok for dette ordet, sannsynligvis forbli uforstyrret, slik at darwinistene kan sammenligne mennesker med slim-vesener ved hjelp av trykte bokstaver.

Altruisme som definert av evolusjonister betyr "oppførsel fra et dyr som kan være til ulempe, men som gagner andre av sitt slag." Det er mange eksempler på dette: antiloper som engasjerer seg i sprang, for å advare flokken mot en løve, vaktkråkene som skriker til flokker som koser seg på bakken, maur som klamrer seg til hverandre for å lage en bro slik at andre maur kan krype over dem for å lukke et gap. Hver av disse individene setter seg selv i fare ved denne oppførselen. I ekstreme tilfeller, for eksempel i maur- og honningbi-kolonier, gir enkeltpersoner opp muligheten til å reprodusere, og vil arbeider seg i hjel for bikubens beste. Slike individer klarer ikke å videreføre sine egne gener - en tilsynelatende gåte for darwinismen.

Arvede tilnærminger og menneskelig eksepsjonalisme
Darwinister har gjort noen fremskritt (tror de) med å forklare slike ting, med teorier om gruppevalg eller pårørende-utvelgelse. W. D. Hamilton regnes som grunnleggeren av denne tilnærmingen. Genene for altruisme, hevder deterministene, kan arves hvis gruppen drar fordel av individets selvoppofrelse, og er i stand til å viderebringe genene for altruisme, som en gruppe.

Det som fortsatt er problematisk for alle darwinister er den sanne selvoppofrende kjærligheten som eksemplifiseres av mennesker. De vil sende penger til fordel for ikke-familie, fra hele verden. Soldater har vært kjent for å kaste seg på en eksploderende granat, for å redde ikke-familie. Selv menneskelig atferd som kan falle i kategorien 'pårørendeutvelgelse', slik som en forelder som dør for å redde et barn, eller en eldre tante, onkel eller besteforeldre i fortiden, som tar ansvar for de unge, virker for rasjonelle og involverer ekte omsorg og kjærlig , til å bukke under for materielle forklaringer som behaviorisme eller genetisk determinisme. Tenk på alle de første respondentene i den nåværende pandemien, eller brannmenn eller politibetjenter, som går utover plikten til å redde enkeltpersoner de ikke kjenner.

Tilfeller av menneskelig unikhet som disse hindrer ikke noen forskere i å darwinisere dem uansett. De prøver å redegjøre for dem ved forskjellige typer 'utvalg' som ikke har noe å gjøre med virkelige mentale valg av tenkende mennesker. For dem er rasjonalitet og moral illusjoner som reduserer til genetiske tilbøyeligheter.

(Morsomt at de aldri bruker reduksjonismen på sin egen tenkning. Ellers ville handlingen med å formulere en teori om 'evolusjon av altruisme' ødelegge seg selv som en ren biologisk oppførsel, styrt av deres egne egoistiske gener, fulle av støy og sinne, men som ikke betyr noe.)

Det siste oppstyret
Artikler med nye ideer om altruismens puslespill vises med jevne mellomrom i tidsskriftene. I preprint-serveren bioRxiv foreslår Denton, Ram og Feldman 'skråoverføring, samsvar og preferanse i utviklingen av altruisme'. Sjargongen til akademiske reduksjonister kan høres veldig belærende ut:
--Utviklingen av altruisme blir ofte studert ved hjelp av modeller for ikke-tilfeldig utvalg, inkludert familie seleksjon. I utvalgte genetiske slektningsmodeller, under visse forutsetninger inkludert tilleggskostnader og fordeler, er kriteriet for at altruisme skal invadere en befolkning, Hamiltons regel. Avvik fra Hamiltons regel oppstår når vertikal overføring har kulturelle og genetiske komponenter, eller når kostnader og fordeler kombineres multiplikativt. Her inkluderer vi skrå og vertikal kulturoverføring og genetisk overføring i fire modeller - to former for foreldre-til-avkom-altruisme, søsken-til-søsken-altruisme og altruisme mellom avkom som møtes assortativt - under additive eller multiplikative antagelser. Skråoverføring kan være konformistisk (anti-konformistisk), hvor sannsynligheten for at et individ får en mer vanlig kulturell variant er større (mindre) enn frekvensen. Inkludering av konformistisk eller anti-konformistisk skråoverføring kan redusere eller øke terskelen for invasjon av altruisme i forhold til Hamiltons regeø. Terskler for invasjon av altruisme er lavere med antikonformitet enn med samsvar, og lavere eller det samme med additiv i stedet for multiplikative kondisjonskomponenter. Invasjon av en allel som øker preferansen for altruisme, avhenger ikke av skrå fenotypisk overføring, og med søsken-til-søsken-altruisme, kan denne allelens invasjonsterskel være høyere med additiv snarere enn multiplikativ egnethet.

Ikke-gjespende lesere som kan analysere dette sjargongen, vil oppfatte den underliggende genetiske determinismen. Det er en 'allel' for altruisme (bare genetisk oppførsel) som kan 'invadere' en befolknings genom, avhengig av antagelser om slekt og overføringsvinkel. 'Invasjon av altruisme' - hvilket berusende konsept? Husk at for vitenskapelige materialister er mennesker bare populasjoner av organismer, likesom maur. Soldaten på granaten må ha blitt invadert av altruismealelen som lurer i hans befolkning. Slik ødelegger du kjærligheten med darwinismen.

Reduksjonisme av en annet slag
Faktisk diskuterer bioRxiv-papiret aldri ikke-pårørende altruisme. Det gjelder derfor ikke engang menneskelig selvoppofrende kjærlighet. En annen artikkel i PNAS fra Lausanne University (Kay, Keller og Lehmann) forplikter en reduksjonisme av en annen art som er dårlige nyheter for alle darwinistiske teorier om altruisme. Disse forfatterne reduserer alle slike teorier til pårørende seleksjon:
--Den genetiske utviklingen av altruisme (dvs. en oppførsel som resulterte i en nettoreduksjon av overlevelse og/eller reproduksjon av en skuespiller til fordel for en mottaker) forvirret en gang biologer fordi det virket paradoksalt i en darwinistisk verden. For mer enn et halvt århundre siden forklarte WD Hamilton at når interagerende individer er genetisk relaterte, kan alleler for altruisme favoriseres ved valg fordi de bæres av individer som er mer sannsynlig å samhandle med andre individer som bærer allelene for altruisme enn tilfeldige individer i befolkningen ('Slekts-seleksjon '). I de siste tiårene har det blitt publisert et betydelig antall antatt alternative veier til altruisme, noe som har ført til kontroverser rundt forklaringer på utviklingen av altruisme. Her gjennomgår vi systematisk de 200 mest innflytelsesrike artiklene som er publisert om evolusjon av altruisme og identifiserer 43 evolusjonsmodeller der altruisme utvikler seg, og hvor forfatterne tilskriver evolusjon av altruisme til en annen vei enn seleksjonsvalg og/eller benekter rollen som slekt. En analyse av disse modellene avslører at livssyklusforutsetningene i alle tilfeller medfører lokal reproduksjon og lokale interaksjoner, og derved fører til at samhandlende individer er genetisk relaterte. Således, i motsetning til forfatterens påstander, driver Hamiltons slektskap (relatedness) evolusjonen til altruisme i sine modeller. Det faktum at flere tiår med å undersøke evolusjonen til altruisme har resultert i systematisk og uvitende gjenoppdagelse av den samme mekanismen, er et vitnesbyrd om den grunnleggende betydningen av positiv sammenheng mellom aktør og mottaker for å forklare utviklingen av altruisme.

Kay, Keller og Lehmann har nettopp ødelagt alle alternativene. Alle modellene for altruisme som påkaller humoristiske begreper som Den Røde Dronning (1) og Green Beards (2), alle historiene som påkaller 'evolusjonær spillteori' med uendelige spekulasjoner om 'evolusjon av samarbeid' har ingen trekkraft fordi de reduseres til pårørende-seleksjon. Forfatterne smiler av "noen evolusjonister fra ikke-biologisk bakgrunn som har hatt stor suksess i publisering av studier, som dramatisk oversel nyheten om funnene sine."

Evolusjonister med tap, Takk og lov
Hvis de samspillende individene ikke er genetisk relaterte, gjenstår ingen andre evolusjonære modeller for å redegjøre for menneskets selvoppofrende kjærlighet. Det ville være absurd å tro at passasjerer på Titanic som ga opp seter på livbåtene for å la andre leve, handlet på den måten fordi de har en 'gunstig sjansemutasjon for selvoppofrelse'. De døde! De hadde ingen mulighet til å formidle den 'allelen' for altruisme. Faktisk ville det være mer å forvente i en darwinistisk verden som verdsetter egnethet, hvis gener for egoisme ville være dominerende. Hva slags genetisk mutasjon kan produsere altruisme uansett? Hvor er det på det menneskelige genomet? Det er ikke en ekte ting; det er en myte som ligger i materialisters fantasi.
Hvis det var et gen for kjærlighet, kunne ingen mennesker konverteres til en tro som verdsetter nåde og selvoppofrelse. Ingen kunne overtales til å endre hans eller hennes levemåte for godt. Mennesker ville være hjelpeløse marionetter av sine gener. Historier om 'evolusjonen av altruisme' eksisterer ikke for å gjøre verden til et bedre sted, men for å opprettholde en reduksjonistisk filosofi.

Det er bra at etter et århundre med forsøk, sitter darwinianerne fremdeles fast med bare en feil, kontroversiell teori som prøver å 'forklare' altruisme. Hvis de skulle lykkes, ville de ta hele verden av menneskelig eksepsjonisme, ned i et svart hull med seg selv. Hvorfor? Fordi deres arbeid med å publisere artikler for å hjelpe å 'forklare' altruisme ville gå ned med skipet, da de i seg selv var illusoriske altruistiske handlinger, og appellerte til rasjonalitet og moral for antagelig å 'hjelpe' andre ikke-pårørende mennesker til å forstå essensen i deres eksistens. Ingenting, for alltid senere, ville være fornuftig eller være godt.

Et kjærlig alternativ: Intelligent design
I stedet for å ta mennesker ned til nivået av bonoboer og maur, kan intelligent design fremme verdigheten til alle levende vesener som målrettede, designede skuespillere i en verden av underverk, der sannhet, kjærlighet og kreativitet er ekte og god, ikke bare illusorisk. Gå ut og vær eksepsjonell!

Merknader
1. 'Rød dronning' -hypotesen, hentet fra en uttalelse i Alice in Wonderland, "det krever all løping du kan klare, for å holde deg på samme sted," antyder at organismer må fortsette å utvikle seg bare for å holde seg stabile mot motstandere.

2. 'Grønt-skjegg' -hypotesen som Hamilton og Dawkins fremmet, antyder at hvis et individ har en merkbar egenart som et grønt skjegg, så vel som et gunstig trekk som altruisme, vil denne personen bli tiltrukket av andre med blandede egenskaper og vil få fordelaktig behandling.

Ovesettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund